B.s opprinnelse og utdannelse er ukjent. Første gang han treffes under navnet Lars Jørgensen B. er i 1702 i forbindelse med utførelsen av en prekestol og korskranke i Fluberg kirke i Land. Kort etter opptrer en Lars Jenssen B. i flere kontrakter om kirkeinventar. Dette førte opprinnelig til den oppfatning at det her var tale om to forskjellige kunstnere (A. Bugge 1918). Senere har C.W. Schnitler behandlet begge under ett idet han går ut fra Flubergkontrakten, mens R. Hauglid i en bred fremstilling i Akantus overbevisende har påpekt at de to er identiske.
Den nevnte Flubergkontrakten av 11. mars 1702 er undertegnet i Christiania, hvor B. plutselig dukket opp og straks viste seg som en fullmoden kunstner uten påviselig kontakt med det tidligere bilthuggermiljøet i byen. Han var da antagelig en mann på ca. 50 år, kunne ha studert den visstnok danske altertavlen i Gjerpen kirke og utvilsomt altertavlen i Vår Frelsers kirke i Christiania, men var ellers fullt fortrolig med utfoldelsen av akantusbarokken i Tyskland og Danmark.
Ennå mens B. var i Christiania i 1702 skar han visst de opprinnelige vingene til det nye orgelet i Vår Frelsers kirke. Med arbeidene i Fluberg kirke fra 1702 ble den imponerende rekke av arbeider B. utførte oppover Opplandene innledet. Utenom Fluberg er følgende verker belagt med kontrakter: 3. april 1703 altertavle i Hunn kirke, Gjøvik (forsvunnet); 6. mai 1703 prekestol med himmel i Sør-Fron kirke i Gudbrandsdal; 16. mai 1703 ny Altertavle i Kvam kirke i Gudbrandsdal (ombygget 1776, brent 1940); 5. mai 1704 ny prekestol og døpefont, begge med himmel, samt dåpshus i Ringsaker hovedkirke. Videre er henført til B.: Deler av en altertavle fra Biri kirke ved Mjøsa fra ca. 1703, bestående av akantusvinger, evangelistfigurer og relieffer av Korsfestelsen og Nattverden (Norsk Folkemuseum og Nykirke, Snertingdal), videre en figurdøpefont i Hof kirke på Toten (ca. 1703), og samme år ornament med Frederik 4.s speilmonogram over korbuen og dekorasjoner på prekestolen i Ringebu kirke, Gudbrandsdalen.
Det stod selvsagt ikke i menneskelig makt å utføre alt dette på så kort tid. Arbeidet har sikkert strukket seg inn i de følgende årene. Men større arbeider av ham kan ikke påvises før han fikk oppgaven med å skjære inventaret til Bragernes kirke, hvis skip var blitt reist på nytt. Det ble innviet i 1708. Det foreligger ingen kontrakt på dette arbeidet, som omfattet altertavle, prekestol med himmel, akantusdekor på den firkantede alterring, korgitter med to store figurer av Moses og Aron og visstnok akantusdekor på orgelet. Bare prekestolen med oppgang (Drammens Museum) og deler av altertavlen (Norsk Folkemuseum) er bevart, men de forteller tydelig om B.s hånd med den tunge, saftfulle, underskårne akantusranke og beherskede figurstil. Både i dimensjoner og komposisjon slutter altertavlen i Bragernes kirke seg nær til tavlen i Vår Frelsers kirke i Christiania. Prekestolen med den mer avanserte, runde form er sterkt beslektet med Ringsaker-stolen. Prekestolene i Fluberg og Sør-Fron derimot har den mer alderdommelige sekskantform, men er ellers overgrodd av rik akantus. Et felles trekk ved alle stolene er en rad av stående akantusblader øverst og en fyldig laurbærkrans nederst. Et overmåte fint og avbalansert arbeide er også dåpshuset fra Ringsaker kirke (Norsk Folkemuseum).
Det er ting som tyder på at B. mellom de store oppgavene drev med vanlig snekkerarbeide og ellers skar bruksting som mangletrær og kanskje også stoler. Men kunsthistorisk sett må hans betydning måles etter de store arbeider. Med sin lange, tette rekke av kirkeinnredninger var det han som brakte den nye akantusstil utover fra Christiania. Ikke minst i Gudbrandsdalen grep den sinnene og ble dalens kunstneriske uttrykksform fremfor noen i generasjoner etter ham. Men inventaret i Bragernes kirke har sikkert også hatt betydning for mye av det kirkeinventar som ble utført i Buskerud.
