H. gjennomgikk amtsskolen og arbeidet hjemme på gården før han som 20-åring fikk følge sin lyst til å bli kunstner. Etter det første studieåret hos Bergslien holdt han seg hjemme i Vågå inntil han i 1893 reiste til hovedstaden igjen. Malerier fra denne tiden røper et friskt naturtalent og en sikker observasjonsevne. Han var mer orientert i retning av den nasjonalt bevisste Erik Werenskiold enn mot de kresne kolorister, Eilif Peterssen og Harriet Backer, som han var elev av. Han sluttet seg tidlig til den krets av unge malere som reagerte mot 80-årenes virkelighetsmaleri. Uten å oppgi det umiddelbare naturstudium søkte de mot rikere koloristiske verdier. Til denne krets hørte Thorvald Erichsen, Oluf Wold-Torne, Lars Jorde og Halfdan Egedius, som ble hans nærmeste venn i årene som fulgte. Sommeren 1894 var en fruktbar tid for kretsen, da samtlige oppholdt seg i Vågå. De fleste var opptatt av å fordype seg i stemningsmaleriet. Høsten 1897 reiste H. til Zahrtmann i København. Lærerens tunge, noe stofflige koloritt kom i tiden fremover til å prege mange av H.s malerier.
Utenlandsoppholdene i Frankrike og Italia 1902–06 var en god tid for H. Der var en kraft og selvstendighet i hans talent som tidlig kom til uttrykk i hans rike koloritt. Som sine jevnaldrende lot H. seg influere av naturalistenes naturoppfatning, uten derfor å føle seg bundet av åttiårenes maleriske form. Han fremhevet selv ofte Gerhard Munthe, Wold-Torne og Egedius som dem som hadde betydd mest for ham. Som bondegutt fra Vågå falt det naturlig at han valgte motiver fra hjembygda, fra setergrenda og fra fjellviddene i Jotunheimen. H.s form er som regel enkel, med fargen pålagt i brede, pastose strøk. Hans bilder kan ofte virke robuste, nesten grove. H. tilstrebet kraft og monumentalitet og en stemningsfull, storstilet naturtolkning, eks. Kveld ved Nedre Sjodalsvann (1902, Nasjonalgalleriet, Oslo). Fra 1912 bosatte H. seg på Lillehammer for resten av livet. I årene 1912–17 dekorerte han kjøpmann Einar Lundes spisestue med syv store veggfelter bygd over sagn og folkeviser. Det er motiver fra Sigurd Favnesbane og fra visen om Villemann og Magnhild.
Et nytt utenlandsopphold i 1922–24 førte ham over Paris til Italia, bl.a. Roma, Firenze og Assisi. Det var på denne turen H. gjorde sine studier i kirker og klostre. Med utgangspunkt i Giottos arbeider begynte han å arbeide med bibelske motiver i en enkel og folkelig form. For øvrig ble 1920-årene ingen heldig tid for H., noe av malergleden synes borte. Tiden etter 1930 derimot, ble en god arbeidsperiode. H. fant tilbake til ungdommens malerglede, og skapte i sin høye alderdom en serie friske naturskildringer. H. er i første rekke landskapsmaler, men han har også utført bilder med motiv fra folkeviser, fra Bibelen, fra arbeidslivet og fra den italienske hverdag. Som landskapsmaler er han først og fremst skildreren av Gudbrandsdalen og Jotunheimen. H. har også virket som billedhugger og bokillustratør.