Helt fra sin vellykte debut i 1964 med små, figurative akvareller, har J. fremstått med en enhetlig uttrykksform preget av stor overensstemmelse i tematikk og virkemidler. Etter hvert har hans bilder økt i format, men stadig særmerkes de fleste av miniatyrmaleriets prakt og virkning. Bildene preges sjelden av markant struktur eller fastlagt komposisjon, men syns å ha blitt til ved en fri, assosiativ spredning av figurer og elementer over flaten. I grafikken, hvor J. fant sin personlige form noe senere enn i maleri og akvarell, merkes imidlertid en større enkelhet. Etter Paris-oppholdet i 1969 ble dette for en tid også merkbart i hans øvrige teknikker. En viss rettlinjet forenkling fant den gang sted i tegning og komposisjon, samtidig som hans ellers varierte og lysende koloritt ble preget av gråtoner. Impulser fra franske kunstnere som Roger Bissière kan her ha vært utslagsgivende. Mot slutten av 60-tallet utførte J. også noen collager, og ved hjelp av tynne treplater bygde han opp materialbilder som i virkning ligger nær hans øvrige produksjon. Det er som om disse motivene skulle fremstå i halvt tredimensjonal utførelse.
J. er svært dyktig i utnyttelsen av de ulike teknikker, men så vel hans oljemalerier som hans ofte håndkolorerte etsninger preges av hans følelse for akvarellens virkninger. Kanskje når han også lengst her, hvor flere lag av gjennomskinnelig, nesten lysende farge overlappes og danner en vibrerende lysprakt. Virkningen av våte farger som glir over i hverandre utnyttes til fulle, samtidig som den presise og tynnlinjede tegningen stadig gjøres gjeldende under laseringen. For øvrig aner man en viss innflytelse fra farens tegnemåte. Innholdsmessig preges motivene av stor fantasirikdom. Kunstnerens interesse for litteratur, særlig poesi, og hans kjennskap til kunsthistorie kommer klart til uttrykk. Det siste er mest merkbart i hans stadige bruk av omdiktede billedsitater og spøkefullt fordreide brokker fra annen kunst. Videre benytter J. ofte bilde-i-bilde-effekter. På mange måter er dette en avgjort urban kunstform, fjernt fra alle naturinntrykk, med hovedvekt på en privat eventyrverdens alveliknende beboere. Dette fordrømte, innadvendte og surrealistiske uttrykket gjør det vanskelig å gripe bildenes egentlige innhold. Men på tross av det noe burleske og litt mareritt-aktige i f.eks. det Kafka-pregede Slottet, skildres helst en verden preget av humor, frigjort erotikk, lys fantasi og forfinet menneskelig varme. Det hersker gjerne et myldrende liv blant billedflatens mange figurer. J. har mottatt impulser bl.a. fra 1400- og 1500-tallets mestere, spesielt fra Hieronymus Bosch. Noe av bildenes romantiske grunnholdning kan trolig tilbakeføres til 60-årenes hippie-bevegelse. Tross dyktigheten er J.s virkemidler, motiver og formspråk relativt begrenset. I hans store produksjon forekommer tidvis gjentakelser.
