Under akademitiden ble K. tiltrukket av Reidar Aulies sosiale engasjement og samtidig inspirert av lærerens åpenhet overfor nyere, nonfigurative impulser. Etter en tid å ha vært Niels Lergaards elev, fortonet impulsene fra den neste læreren, Richard Mortensen seg så sterke, at K. i flere år nesten helt sluttet med å male. Isteden arbeidet han med collager basert på fotografier, foruten med nonfigurative materialbilder. Dette preget også hans tidlige utstillinger, hvor hans kritiske samfunnssyn kom til uttrykk i politisk betingede collager, gjerne basert på kombinasjoner av nyhetsmagasiners billedreportasjer. Materialbildene syntes mer innadvendte og hentet ofte sitt utgangspunkt i dagliglivets mer eller mindre kasserte gjenstander, slik kunstneren husket dem fra sin barndom i krigstidens Norge. K. skapte også på denne tiden landskapsakvareller, som ofte virket kraftige, men ikke alltid like følsomme i fargen.
I begynnelsen av 70-årene inntok maleriet en stadig mer dominerende plass i hans produksjon. Dels laget han komposisjoner med figurinnslag som tydelig var inspirert av inntrykk fra musikk og dans. Titlene kunne henspille på så vel Wagner og Mahler som på tidens pop-musikk. En rekke nonfigurative bilder var enten basert på rytmiske flatemønstre med utgangspunkt i landskapsinntrykk eller på innslag av mer kryptiske og nærmest magisk virkende tegn. Omkring 1972 tok slike innadvendte, drømmende bilder helt over for hans tidligere, tross alt mer utadrettede motiver. Dette kommer også fram i titler som Nocturne, korsfestelse eller Det tapte landet. Omkring 1975 preges uttrykksformen derimot en periode av abstrakt ekspresjonisme, og bildene holdes gjerne i blått og brunt.
Etter sine reiser til Tyskland og USA 1977–78 vendte K. seg igjen til arbeidet med samfunnsengasjerte, figurative bilder. Disse maleriene var ofte i stort format, og inspirasjonen kan ha vært hentet fra møtet med foto- og superrealismen i det internasjonale kunstlivet, i tillegg til fotografier, både kunstnerens egne snapshots og avisenes billedreportasjer. I Tysklandsreise 1977 baseres f.eks. virkningen på kombinasjonen av et motorveiutsyn sett under en rekke portretter av ni Baader-Meinhof-medlemmer. I Mean Street (1979, Nasjonalgalleriet, Oslo) utgjøres hovedmotivet av gatepartiet i et storbyprospekt befolket med anonyme mennesker. Virkningen baseres på kontrasten mellom det harde, voldelige samfunnet og den kjølige, nesten objektive måten det er gjengitt på. K.s formspråk blir ikke preget av den detaljtro superrealismen. Derimot kan det litt oppløste synsbildet minne om bevegelser innfanget av et fotoapparat med for lav lukkerhastighet. Koloritten i denne typen bilder begrenses gjerne til gult og grønt med innslag av svart og hvitt, slik at assosiasjoner til avisfotografier også på dette punktet gjøres gjeldende. Samtidig bidrar det til at noe brutalt og bevisst utiltalende hviler over flere av scenene. Likevel speiler de også kunstnerens kanskje motvillige dragning mot det moderne storbylivet på godt og ondt. I slike arbeider har K. iallfall foreløbig, funnet sin mest karakteristiske uttrykksform, som han også viderefører i sine aller seneste arbeider. Han maler også stadig akvareller med motiver hentet fra norsk natur og tidvis fra storbyer, som San Francisco.
