Da P. hadde kommet hjem fra sitt studieopphold i Paris og London i 1912, fikk han, bare 26 år gammel, ansvaret for J. Tostrups kolleksjon til Jubileumsutstillingen i 1914. Denne kolleksjonen ble regnet for en av de større begivenheter i nyere norsk gullsmedkunst. Det var sterkt personlige arbeider der art nouveau-stil og nybarokke elementer hadde smeltet sammen. I 1914 ble P. også ansatt som overlærer på gullsmedlinjen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Kristiania. I 1921 var han med på å legge om undervisningen, og utover i 1920-årene kom P. til å innta en fremtredende plass i norsk gullsmedkunst, først og fremst gjennom sin undervisning. De gullsmeder som kom til å dominere formgivningen i norsk gullsmedkunst fram til 1960-årene, hadde så godt som alle vært elever av P. i 20-årene. Brukskunstbevegelsens ideer betød mye i undervisningen, ikke minst fordi P. selv var en av initiativtagerne til Foreningen Brukskunst, grunnlagt 1918. På den store utstillingen av norsk gullsmedkunst på Nationalmuseet i Stockholm i 1929 ble den nye norske gullsmedkunsten presentert, og først og fremst resultatene av P.s undervisning. Arbeidene var preget av en enkel og streng nyklassisisme, med en kjølig blank og uhamret sølvoverflate og med sterke, klare emaljefarger.
Helt fra utstillingen Norsk sølv, arrangert av Foreningen Brukskunst i 1920, var P.s egne sølv- og emaljearbeider preget av enkle, geometriske former med sparsom dekor. Fra slutten av 1920-årene ser vi hos P. et rent funksjonalistisk formspråk, og utover i 1930-årene tegnet han en rekke interessante arbeider i dette formspråket. I en klasse for seg står en gruppe emaljearbeider til Verdensutstillingen i Paris 1937 der de klare formene har en enkel, men mondén dekor.
Da P. ble rektor på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i 1934, fortsatte han å undervise i gullsmedklassen, og hans engasjement for kunstindustrien fikk innpass i mange yrkesgrupper. Foruten smykker og sølv- og emaljegjenstander kom P. med utkast til bl.a. bokbind, adresser og glass.
