Fra han begynte å sysle med grafikk, har G. vært spesielt opptatt av dyptrykkteknikkene. Hans debututstilling i 1963 omfattet imidlertid også litogafier og tegninger, juniutstillingen i Kunstnerforbundet, Oslo 1964 malerier, og separatutstillingen samme sted året etter dessuten akvareller og collager. Bortsett fra et par veggdekorasjoner og Tveita-parkutsmykningen (1974-75), har G. siden kun arbeidet med grafikk, om enn han også tegner i det private og i undervisningssammenheng.
G. forsøkte først streketsning. En klar konturtegning kombinert med markant og fasettert parallellskravering er karakteristisk for de tidligste arbeidene (Nellik i krystallglass, 1961). Han gikk snart over til koldnål og stikkel hvor han benyttet en ledigere, mer langtrukket og nyansert skravering (Mellom trærne, 1962). Slektskapet med Jacques Villons radérstil, som G. ble kjent med under studieoppholdet i København, nevnes gjerne i forbindelse med hans tidlige blad. I de etterfølgende år ble koldnålsarbeidet friskere og frodigere (Konkylie, 1965, Nasjonalgalleriet, Oslo; Mugg gruvene, 1965, Nasjonalgalleriet).
Den avstand i tid og rom og de forskjelligartede inntrykk som oppholdet i India (1965-68) innebar, mener G. avklarte hans forhold til tradisjonen og læremestrene. Han hadde da han kom hjem, om man vil, funnet sin egen uttrykksform. Fortsatt benyttet han hovedsakelig koldnål, men han var dristigere og spilte på et rikere register innen teknikkens uttrykksmuligheter. Lys- og skyggefordelingen ble mer aksentuert, tette strekkonsentrasjoner mot uberørte flater (Sommernatt, 1968, Nasjonalgalleriet; Hommage à Morandi, 1968, Nasjonalgalleriet), samtidig som han arbeidet i en litt uvøren men delikat, skissemessig stil (Trær i utsikt og vårlys, 1969, Nasjonalgalleriet; Regn, 1969). De første ti år arbeidet G. kun med svart-hvitt grafikk, fra 1968 også med farge, som han tildels la ned i streken, tildels oppå platens overflate (Sittende kvinne, gul og grønn variant, 1968, Nasjonalgalleriet).
I begynnelsen av 70-årene tok G. igjen opp etseteknikken, foruten strek-, forsøkte han også akvatint og sukkerakvatint, i svart-hvitt og farger. Hans register spente fra spinkelt omriss til vibrerende vrimmel av linjer, fra vârt antydende til robuste flater og strøk (Mann, 1971, Nasjonalgalleriet; Møte på sletten, 1971; Mann - løpende, 1972). Mot slutten av 70-årene har G. videreutviklet denne radérstilen som i tema og uttrykk spenner fra sart poesi til stormende drama: Kvinne, 1976; Sneyr, 1976, Nasjonalgalleriet; Francesco, hører du vi dreper fortsatt Biko hver eneste dag, 1977; Bromenneske, 1976, Nasjonalgalleriet; Finn - en venn, 1978, Nasjonalgalleriet.
G.s billedmotiver er hentet fra den nære virkelighet og er helst basert på hans egne opplevelser. Det som mest opptar ham er de følelser og reaksjoner som møtet med omgivelsene og mennesker imellom setter i sving, slik de gjenspeiles i kroppens mime og landskapets karakter. Det er det spontane uttrykk han søker å gripe fatt i. Opplevelsen, det være seg foran motivet eller fastholdt i erindringen, arbeider G. umiddelbart inn i platen, uten skisser eller forarbeider. Metoden er fri, men ikke ureflektert. Ved en subtil og suggestiv forenkling og fortegnelse av sanseinntrykket, formulerer han det essensielle presist og pregnant, og fastholder i den fortettede fremstillingen det intense og spontane i den opprinnelige opplevelsen. G. behersker dyptrykkteknikkene suverent og han søker stadig å utnytte materialenes og metodenes spesielle muligheter på nye måter, i samsvar med den billedform og det billeduttrykk han søker. Håndverket er for ham en integrert del av den kunstneriske arbeidsprosess som varer fra den første vage billedidé til arket er ferdig presset og tørket.
G. er opptatt av grafikkens særpreg som kunstnerisk uttrykksform. Han har vært en foregangsmann innen 1970-årenes fornyede interesse for radérkunsten, og da ikke bare som veggbilder, men også de tradisjonelle, om enn ikke alltid like populære, intime former, som små størrelser, serier og bøker. (Natur å høre til i, 1975, Nasjonalgalleriet; Sund i Nord, 1976; Franco Spania dreper, 1977.) G. står i dag sentralt i kunstlivet, ikke bare som billedskaper, men også som lærer og representant for sin yrkesgruppe.
