A.s malerier, akvareller og serigrafier bæres av et opprinnelig koloristisk talent og en kultivert sans for artistiske verdier. Utviklingen fra en fast forenklet figurativ uttrykksform fram til 1960- og 70-årenes likevektige, rene og rofylte nonfigurative komposisjoner har vært usedvanlig harmonisk.
Hennes første nonfigurative fase ble innledet i siste halvdel av 1950-årene med bilder av gjennomgående romantisk karakter. De var gjerne dypstemte, uten klart definerte former og kunne være pastost malt med vekt på raffinerte stofflige virkninger. I løpet av de år A. bodde i Roma lysnet koloritten litt etter litt. I 1974 viste hun i Kunstnernes Hus en rekke nye malerier (utført 1971–74) holdt i klare, ofte lysende spektralfarger dominert av rødt og blått. Karakteristisk for bildene fra denne perioden er den strenge komposisjon og betoningen av flaten. Maleriene er bygd opp i store rolige fargeplan og fargene er lagt på i tynnere og jevnere lag enn tidligere. Arbeidene fra siste del av 1970-årene virker igjen mer følelsesbetonede, med mer oppløste flater og duse, dempede farger.
"Jeg er formalist og vil gjerne være det. Men jeg har en indre idé, uten å være inspirert av naturen", uttalte A. i 1974. I Norske grafikere i dag skriver hun: "I grafikk som i maleri er mitt mål presis avveining i komposisjonen av fargede planformers spenning og balanse, størrelsesforhold, bevegelse i rom. Derfor passer den non-figurative uttrykksform meg best".
