J.s tidlige arbeider røper i komposisjon og malemåte et visst slektskap med Axel Revolds maleri. På Høstutstillingen 1931 og 1932 viste han malerier med motiver fra arbeidslivets hardeste sider (Grubearbeidere, Kullgrube, Konvoyføreren), bilder som likevel synes uberørt av den sosiale patos man gjerne finner i tidens tendensmaleri. Allerede under studietiden fikk J. stor betydning som inspirator og igangsetter for en krets medstudenter (bl.a. Erling Enger, Bjarne Engebret, Sigurd Winge). Særlig var det maleriets tekniske og håndverksmessige sider som opptok J. Han satte i gang kurser i tempera-, al secco- og al fresco-maleri, lærte medelevene å preparere sine lerreter, rive og analysere farger osv.
Fra 20-årene var J. godt orientert om den tyske ekspresjonistiske tradisjon. Han studerte bl.a. G. Marzynskis Die Methode des Expressionismus og her fant han utgangspunktet for et brudd med den rådende fransk-norske estetikk. Insiterende i samme retning virket også den store tyske utstilling i Kunstnernes Hus vinteren 1932 hvor bl.a. Ernst Ludwig Kirchner, Karl Schmidt-Rottluff og Christian Rohlfs var godt representert. På utstillingen 11 yngre malere i Kunstnerforbundet våren 1933 deltok J. bl.a. med Budet (1933, Rolf Stenersens Samling, Oslo), et maleri som er gjennomført med den strengeste billedøkonomi. Motivets anekdotiske muligheter og alle forstyrrende detaljer er ubønnhørlig skrelt vekk. Bildets sterke uttrykk ligger alene i den ualminnelig spenningsfylte komposisjonen og i fargekonstellasjoner som grenser mot dissonanser. Budet er realisert i et avklart ekspresjonistisk idiom beslektet med Schmidt-Rottluffs maleri fra tiden omkring 1. verdenskrig, og med små modifikasjoner skulle J. holde fast ved dette formspråket. I mai 1933 foretok J. sammen med Enger og Winge en studiereise i Tyskland og kom bl.a. i kontakt med Emil Nolde, Erich Heckel og Karl Schmidt-Rottluff. Opplevelsene resulterte i malerier hvor det ekspresjonistiske formspråk er ytterligere tilspisset i drastisk forenkling av figurene, grovt tilhugne, maskelignende ansikter og heftige fargekontraster (Natt i Essen, Park i Essen Bergen Billedgalleri). Minst av alt er disse bildene innsmigrende, men de har en frapperende, direkte uttrykkskraft. På utstillingen i Kunstnernes Hus i september 1935 viste J. 30 malerier, de fleste landskaper og figurbilder, gouacher og pasteller og 15 tresnitt. J.s billedtitler åpner sjelden for litterære tolkinger. Et bilde med gående arbeidere som motiv ble på Høstutstillingen i 1935 presentert under betegnelsen Komposisjon, et bilde med kloakkarbeidere kalte han Rørene (Kunstnernes Hus 1935) eller Komposisjon (Høstutstillingen 1934), et maleri som fremstiller Alexander Moissi i sluttscenen av Er ist an allem Schuld fikk likeledes den nøytrale tittelen Scene.
Selv om J.s produksjon, etter hva som er kjent, neppe er særlig stor og hovedsakelig faller i 30-årene, har han spilt en betydelig rolle innen nyere norsk kunst. Med sin teoretiske skolering og analytiske holdning fremstod han tidlig som et korrektiv til myten om det norske kunstnertemperament. Han stilte seg sterkt kritisk til frescotradisjonen hvor motivet var blitt kunstnerisk legitimasjon og til Sørensen-tradisjonen som etter hans mening hadde utartet til "en litterær nasjonalromantisk betont illustrasjonskunst" (Dagbl. 15.10.1938). J. søkte en uttrykksform hvor han kunne kontrollere og forhåndskalkulere det endelige kunstneriske resultat, beregne virkningen og gi komposisjonen holdning med knappest mulige midler. Han ville utforske virkemidlenes lovmessighet, det var i kraft av disse egenverdier maleriet måtte leve. For J. stod det litterære maleri som en farlig fallgrube, og han insisterte konsekvent på kunstverkets autonomi. J. kom derfor i et visst motsetningsforhold til tendenskunstnerne, og hans mange malerier med motiver fra arbeidslivet er blottet for utvendig sosialt engasjement. Slagord om kunstverkets sosiale funksjon var for ham en meningsløshet dersom dette ikke kom til uttrykk gjennom selve bildets optiske kontrapunktikk. Slik uttalte J. seg i et intervju med Reidar Aulie i 1937: "Begynnelsen til et bilde er for mig alltid et synsinntrykk, ... Dette prøver jeg så å omforme og konsentrere til det enklest mulige "motiv". "Virkeligheten" er utgangspunktet, men ikke forbillede. Først den bevisste utvelgelse og understrekning skaper betingelser for et kunstverk... Men motivet er ikke billedet, slik som mange forleder sig til å tro. Det er først og fremst en ting - en dekorert flate..... Jeg håper å nå frem til et klart, entydig billedlig uttrykk for mitt motiv - så klart at titel blir overflødig. Hvis ikke billedet selv uttrykker sitt innhold, synes jeg like godt at en kan kaste det på skraphaugen". J.s teoretiske betraktninger må sees som vesentlige bidrag til 30-årenes norske kunstdebatt. Med sine omfattende kunnskaper ble J. en fremragende lærer, og hans langvarige innsats ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole ble omfattet med den største respekt blant elever og lærere.