Som barn i en omreisende teater- og gjøglertrupp ble L. oppdradd til å behage publikum, og sammen med sine brødre viste han kunststykker som linedans og saltomortaler. Laugsmesterne i Bergen gjorde sterk motstand da den tidligere linedanser søkte om borgerskap i byen som malermester i 1817. Navnebyttet fra Légat til Lehmann gjenspeiler bruddet med gjøglerlivet. I en søknad om spilletillatelse i Christiania 27. juli 1817 oppgav teaterdirektør Légat om sine stesønner: "Mine 3de Børn, som ere temmelig fuldkomne i Miniatur-Maleri, hvoraf Prøver kan foreviises, agte at etablere sig i Bergen." L. holdt høsten 1818 stor "Kunst-Udstilling" i Harmonien med egne olje- og miniatyrmalerier og dessuten malerier og stikk av andre mestere. 14. mars 1820 fikk han borgerskap som malermester etter å ha avlagt svenne- og mesterprøve. Han skaffet seg svenn fra København og averterte "alslags Malning, saavel af Decorationer i Værelser, som al anden indvendig grovere Malning". Etter at L. hadde nedskrevet sine tanker om "Indretningen for Fremtiden" (scenemaskineri) for det Dramatiske Selskabs ledelse, kom han i klammeri med teatermaler Johan Georg Müller og malerlauget. Etter Müllers død i 1822 fikk L. stillingen som teatermaler, maskinsjef og altmuligmann ved teatret i Bergen. Her var han kontraktforpliktet til bl.a. å skaffe et tidsmessig scenemaskineri med kulissevogner. Dette var, sammen med en rekke av L.s kulisser, i bruk til 1890-årene. L. overmalte Müllers forteppe fra 1790-årene med et prospekt av Strusshavn, romantikkens entré i norsk teatermaleri. Motivet vakte noe senere J.C. Dahls indignasjon da han i 1826 ville gjense sin gamle lærers "perspektiviske mesterverk", en søylehall med rutet gulv. I 1822 ble det tatt initiativ til en offentlig tegneskole i Bergen etter mønster fra Christiania. Etter teatrets oppførelser av "Den Hjemkomne Naboe" med L.s nye dekorasjoner, ble skolens økonomi sikret. I vintermånedene gav L. daglig undervisning i landskaps-, historie- og portrettmaleri ved sin private malerskole, hvor bl.a. Knud Baade og Joachim Frich var elever.
I 1822 vant L. Götiska Förbundets pris for et oldnordisk mytologisk motiv med maleriet Havguden Ægir og hans hustru Ran (tapt). Dette var en stor triumf for L. og kretsen omkring ham i Bergen. De to neste år var han innbudt ved Den kgl. Tegneskoles utstilling i Christiania; i 1823 med to malerier og i 1824 med "tvende Landskaper af Omegnen af Bergen malede i Oliefarve". L. hadde ved siden av en enorm portrettproduksjon jevnlig landskapsbilder til salgs, utstilt i Det Nyttige Selskabs Magazin for Kunst- og Haandverksarbeider i Bergen. Vinteren 1825 holdt han cosmorama-utstilling i svigerfarens hus med 11 store landskapsbilder samt ett malt av J.C. Dahl. Bildene, som ikke kjennes i dag, viste motiver fra omegnen av Bergen og Hardanger. Stalheimsfjellene sett fra Gudvangen har trolig vært et motstykke til et annet fra samme egn, Fjeldet Sogkertopen & Stalæime gestgivergaard paa Wos i Norge (antagelig 1820–25, Stalheim hotell). Bildet viser motivet slik Dahl malte det, og kan ha vært iakttatt av Dahl da han høsten 1826 besøkte Bergen med Stalheimkomposisjonen i skisseblokken. L.s bilde har i så fall vakt hans irritasjon med sin teatralske belysning og ubehjelpelige effekter. I Käringfjäll i Lysedalen, Stavanger (trolig utført i Bergen 1820-årene, privat eie Sverige) ses påvirkning fra Dahl. Arbeider av Dahl var sendt til "Vennekredsen" i Bergen og utstilt der. Nær knyttet til dansk motivtradisjon er Lehmannska familjetaflan (tidlig 1820-årene, Nordiska Museum, Stockholm), et hederlig utført gruppeportrett med L. i midten, på en terrasse med vestlandsk fjordlandskap i bakgrunnen. Ved opprettelsen av Bergens Museum i 1825 innkom eldre europeisk kunst, dels i dårlig forfatning, og L. ble museets malerikonservator fra samme høst.
I 1826 utkom Herman Foss' norske oversettelse av Esaias Tegnérs Frithiofs saga. Det hentet sitt stoff fra Sogn, og man regnet Frithiof og Ingeborg som historiske personer. Eposet vakte begeistring i hele Norden og særlig i kretsen rundt Bergens Museum der det nylig var innkommet gravgods fra kong Beles haug i Balestrand. Vinteren 1826 fullførte L. sitt store historiemaleri Frithiof dræber de to Trolde paa Havet (Bergen Billedgalleri). Bildet ble til under ivrig medvirkning fra kretsen rundt Koren Christie, og ble straks, som det første kunstverk av en samtidig norsk kunstner, innkjøpt til museets samlinger (for 30 Spd.). Ved Dahls katalogisering i 1834 ble bildet rubrisert under dansk kunst (og er det fremdeles), skjønt det er norsk kunsts eldste bevarte arbeid innenfor en norrøn motivkrets (jfr. Ægir og Ran)! Suksessen med de historiske bilder, innbydelsene til Christiania-utstillingene og hedrende verv, hadde gitt L. selvtillit og anseelse i Bergen. Hans elev Knud Baades opptagelse på akademiet i København gav også læreren nye impulser. Det fremgår av anbefalinger fra 1826–27 at L. hadde planer og forhåpninger om ytterligere å utdanne seg, kanskje under kronprinsens proteksjon. Hans beslutning om ikke å vende tilbake til Bergen kan ha hatt sammenheng med Dahls besøk, men mer sannsynlig har det vært ønske om å gjøre lykke under større forhold enn i Bergen. Christie har føyd til (Weinwich 1829): "Senere rejste han til Stockholm, hvor han gjorde Lykke som Portrætmaler." I løpet av de ti år han bodde i Bergen utfoldet L. et mangesidig talent og viste en forbausende arbeidskraft. I hans portretter spores påvirkning fra Jacob Munch; ved sitt norrøne historiemaleri gikk han nye veier og i landskapsmaleriet våget han seg på skildringer av vestlandsnaturen. På reisen i Norge 1826-27 malte han også landskaper og prospekter, selv om hovedmengden var portretter.
Etter at L. fra 1836 hadde slått seg ned i Sigtuna, som den "störste jordägaren härstedes", var han stadig på reise, forholdsvis ofte i Norge, og etter hvert assistert av sønnene. Ved tilbakekomsten til Bergen i 1842–43 utførte han både daguerrotypier og malte portretter. Han drev også som omreisende kunsthandler med eldre mesteres arbeider og hadde privatsamling av etnografica, naturalia, oldsaker, kirkekunst osv. (auksjonert sammen med 150 av hans egne arbeider i 1877). L. sluttet å male ved nyttår 1868 og regnet da ifølge egen fortegnelse å ha malt "Summa Porträtter 4375", men tallet er snarere ca. 6000. Hans betydning for norsk kunst ligger først og fremst i hans rolle som uhyre produktiv skildrer av de to første slektsledd borgere og embetsmenn i det nye Norge. I sine beste arbeider står han fullt på høyde med Jacob Munch i 1820-årene, med Johan Gørbitz og svensken Jacob Westin i 1840-årene. L. og hans sønner arbeidet uhyre raskt og rimelig. Portrettene var alltid veltrufne, men ofte noe stereotype.
