Allerede som gutt laget B. smykker av tinn og andre materialer. Senere gjennomgikk han Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles metallinje. Arbeidet med smykkene har gitt ham et personlig forhold til metallet som uttrykk, forskjellig både fra den akademiske skulpturtradisjon og de non-figurative tendenser. Hos Per Palle Storm lærte B. noe om rom og form, og også en del nyttige praktiske ting. Men han fant i lengden aktmodelleringen litt kjedelig og hadde vanskeligheter med Storms pedagogiske prinsipper. Akademitiden i Stockholm var heller ikke helt vellykket.
I 1967 ble B. innkalt til siviltjeneste som i det vesentlige ble avtjent ved et psykiatrisk sykehus. Etter hans eget utsagn fikk arbeidet med de sinnslidende avgjørende betydning. Her måtte han gå nær inn på mennesket, finne en vei til kommunikasjon med hver enkelt pasient. B. forlot den estetiske og abstrakte stilen han tidligere hadde anvendt og gikk over til et assosiasjonsskapende, mer surrealistisk formspråk. Sentrale arbeider fra denne perioden, som Break on through to the other side (1969, bronse) eller de seks variasjoner over temaet Beskrivelse av en kamp (1972–74, bronse), gir assosiasjoner til både organiske former under trykk utenfra og til hemmelighetsfulle, truende maskiner. Andre skulpturer fra samme tid minner om heraldiske gjenstander.
Han utførte også monumentalskulptur i stål og i corten-stål, som Knuten til Skøyenåsen skole (1972). De myke, forenklede organiske formene kontrasterer meningsfylt mot den rettlinjede, noe skjematiske arkitekturen. B. har vært sterkt opptatt av fremmede verdensdelers kunst, av indisk, kinesisk og tibetansk skulptur, av peruviansk og afrikansk kunst. Han føler seg tiltrukket av den primitive kunstens spontane og direkte karakter. I de senere år har B. konsentrert seg om menneskeskikkelsen og utført en rekke hoder, byster og figurer i bronse i en stadig mer ekspressiv uttrykksform, preget av urolig opprevet modellering og markerte lys-skyggevirkninger. Portrettet av Haaken Christensen: En kunsthandler (1975, Nasjonalgalleriet, Oslo) røper overgangen til denne nye fase. Den utvikles i retning av det patetiske, intenst følelsesladete i forarbeidene til den store monumentalgruppen til Ankertorget: Kraften, drømmen - mørket, lyset bor i meg, hvem er jeg (1976–79, bronse, Oslo Kommune). Det er forarbeider med titler som En jegers lengsel efter nattens møte (1978, Nasjonalgalleriet) og Efter å ha sett deg, fikk jeg visshet (1978, Norsk kulturråd). Både forarbeidene og det ferdige verk (alt utstilt i Vigeland- museet, Oslo våren 1980) røper impulser fra den franske billedhuggeren Jean Ipousteguy og fra flere andre av vår tids store ekspresjonister.
I den endelige gruppen søker B. å fremstille menneskers krefter og muligheter. Det følelsesmessig nakne menneske uten begrensninger er satt opp mot kulden og mørket i oss, det som trekker oss ned. Skulpturen skal ifølge kunstneren gi en impuls om det uendelige i det å eksistere, og være en spore til å finne nye veier. B.s siste utstilling gav et visst inntrykk av at han nærmer seg grensen for sitt nåværende formspråks muligheter. Han må i dag regnes som en av vårt lands betydeligste yngre billedhuggere, og hans videre utvikling vil bli fulgt med spenning.
