Etter farens tidlige død flyttet familien til Leinstrand, der moren arbeidet som tjenestepike. Hun giftet seg i 1842 med husmann Hans Nicolaisen Lian fra plassen Lian under gården Laulo. L. skal i denne tiden ha tjent som gjetergutt. Han drev tidlig med treskjæring. Allerede i 1843 skar han en liten kopi av Thorvaldsens Kristusfigur, men livnærte seg ellers som skredder i bygda. I 1850 kom han i kontakt med kjøpmann Moses i Trondheim og begynte å arbeide i det treskjærerverkstedet Moses hadde åpnet i 1849. Der skar han dekorerte tregjenstander i folkekunsttradisjon. L. var hos Moses til denne døde i april 1852. Vinteren 1851 hadde han gått på den offentlige Tegneskole i Trondheim og bl.a. laget et marmorrelieff, Paris og Helena etter Thorvaldsen. Han solgte det til konsul Gram, som var hans velynder i Trondheim, og som sørget for at han i 1854 (?) kom til Christiania der han fikk kontakt med kammerherre Holst. Denne satte L. i kontakt med billedhugger Hans Michelsen, slik at han fikk arbeide i hans atelier. Holst ble L.s mesén og støttet ham med penger og tjenester helt fram til ca. 1890. Det var Holst som sørget for at han fikk sendt gjenstander til verdensutstillingen i Paris 1855, deriblant en tine med runealfabet og et lite skrin med relieffer fra Frithjofs saga, skåret i buksbom. L. hadde tidligere sendt treskjærerarbeider til industriutstillingen i Bergen i 1852 og i Christiania i 1854.
I 1855 reiste L. til København for å utdanne seg som billed- og ornamentutskjærer og for å studere billedhuggerkunst under H.W. Bissen ved kunstakademiet. Han kom tilbake fra København våren 1856. Etter en kort tid ved marinens verft i Horten, der han skar en gallionsfigur, bosatte han seg høsten 1856 i Trondheim. Her opprettet han et treskjærerverksted som gikk dårlig, og i slutten av 1850-årene bosatte han seg igjen i Leinstrand. Høsten 1864 reiste han en kort tur til København for å lære seg gipsavstøpningsteknikk, og i 1869 åpnet han et nytt verksted i Trondheim, bl.a. for produksjon av gipsavstøpninger, det første i sitt slag i byen. Men heller ikke dette gikk bra, og i 1871 måtte han understøttes av fattigkassen. Samme år ble L. knyttet til restaureringsarbeidene ved domkirken i Trondheim, der han arbeidet fram til 1882. Ca. 1890 reiste han til sin brordatter i Stavanger, og her arbeidet han i to år for gullsmed og antikvitetshandler Hellstrøm. Så reiste han igjen til Trondheim, men var syk og fikk utrettet lite.
L. var en av de mange bygdegutter som kom fra små kår, og som med bakgrunn i treskjæring og annet bygdehåndverk ble rekruttert til billedhuggerkunsten i Norge på 1800-tallet. Markedet for skulptur var da så lite at det var vanskelig å leve av å være billedhugger. Mange av dem var avhengige av meséner og måtte drive mer håndverkslignende produksjon ved siden av den kunstneriske. De av L.s arbeider som ligger nærmest samtidens kunstproduksjon er statuetten Bonde fra Selbu med sin sønn (for Christiania Kunstforening, brent leire, 1859), statuettene Kong Sverre og Olav Trygvasson på dekket av Ormen Lange (begge antagelig fra 1864), relieffet Folkelivsscene i en bondestue (for Trondheim Kunstforening 1865) og to treskulpturer i naturlig størrelse av et par finner, solgt til England i 1866. L. laget flere skulpturer for kirker, dåpsengler og Kristusfigurer, men de er alle mer eller mindre kopier etter Thorvaldsen. Av andre skulpturer som heller ikke er å betrakte som ren kunstproduksjon, er de mange gallionsfigurene og noen reklamefigurer, slike som den populære Gutten med brennevinskaggene (for Jørgen Lysholm til Stockholmutstillingen 1866) og Kone som skjenker øl (for E.C. Dahls bryggeri til Københavnutstillingen 1878). Nasjonalromantikken og den begynnende turismen hadde åpnet nye markeder i byene for tradisjonelle treskårne folkekunstprodukter. L. hadde tidligere skåret slike for kjøpmann Moses, og han fortsatte hele sitt liv med denne type produksjon - kniver, skjeer, pipehoder osv. med skåren akantusornamentikk. Som souvenirer for turistmarkedet laget han fra slutten av 1860-årene og fremover også en rekke mindre gjenstander i kleberstein. De fleste var ornamentkopier fra domkirken, mens andre var små figurskulpturer med nasjonalt motiv, som f.eks. Odin i høgsetet med Hugin og Munin (1894). L.s mest originale produksjon er de mange fabuleringer i tre av troll, nisser og mystiske vesener. Mange av L.s arbeider er gått tapt, og han er derfor vanskelig å karakterisere som kunstner, men utviklingen av hans motiver er typisk. Den går fra senklassisismens interesse for antikke motiver og over mot romantikkens interesse for det norrøne og det nasjonale til realismens interesse for den folkelige genre.
