H. var egentlig utdannet som lærerinne og arbeidet ved Kristiania Folkeskole fra 1904 til 1920. Deretter viet hun seg helt til malerkunsten. Ved siden av sitt virke i skolen tok hun i perioder undervisning i maling. Av hennes tidlige lærere var det særlig Henrik Sørensen og Harriet Backer som fikk betydning for henne. Under sitt opphold i Paris i 1909 malte hun hos Matisse, som ikke ser ut til å ha påvirket henne. Hun mottok på denne tid sterke inntrykk av fransk samtidskunst og var i tillegg opptatt av van Gogh, Gauguin og Cézanne. Van Goghs innflytelse kan man tydelig spore i Kålaker som vakte oppsikt da det ble stilt ut på Høstutstillingen i 1911. Hun stod da fram som et uomtvistelig talent med et friskt og fast grep på oppgaven. Senere kom hun imidlertid ikke helt til å innfri disse rike løfter. Under oppholdet i Paris i 1913 ble hun noe påvirket av kubismen, samtidig som hun ble opptatt av asiatisk kunst. Fra 1914 begynte den dekorative kunst å få stadig mer betydning for henne. I tillegg til å ta privat undervisning hos Wold-Torne, fikk hun ham også som lærer i ornamentikk ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Han skulle bli den kunstner som utvilsomt har hatt størst innflytelse på henne. I 1919 var hun tilbake i Paris hvor hun med iver kopierte de italienske renessansekunstnere, og i 1921 ble hun elev av André Lhote. Noen innflytelse fra ham kan imidlertid neppe spores. Fra denne tid er hennes interesse delt mellom staffelimaleri og dekorative arbeider.
H.s kunst ble tidlig rotfestet i en naturalisme hun aldri sviktet. Den er sprunget ut av en lyrisk naturfølelse som stillfarende og upretensiøst uttrykker en kjærlighet til alt som vokser og gror. Hennes arbeider har en fast og sikker oppbygning. De tidlige bildene er gjerne mørke og mollstemte, ofte preget av jordfarger. H. spilte også på hele det rike register av grønntoner, stilte dem opp mot hverandre eller mot en kontrast som rødt eller jordbrunt. Hun malte landskaper fra hjemlige trakter med trær, fjellknauser og bølgende bakker. Hennes hovedmotiver for øvrig er blomster og portretter, ofte av barn og unge. I portrettene viser hun en fin innlevelse i modellens karakter. Et godt eksempel på dette er det uttrykksfulle portrettet av Sigurd Christiansen (1921). Etter hvert gikk H. over til en lysere og dusere palett. Det grønne ble ofte dempet med hvitt. Samtidig ble det noe mer varsomt og flytende i uttrykket, og noe av den opprinnelige friskheten gikk dermed tapt.
Fra begynnelsen av 1920-årene utgav H. flere barnebøker, og i tillegg illustrerte hun lærebøker. I de tidlige barnebøkene merkes kunstnerens ornamentale oppfatning som ofte får et folkloristisk preg. Illustrasjonene blir lett noe tørre, men i de to første bøkene, hvor hun virkelig slo seg løs, oppnådde hun et kunstnerisk uttrykk med sterk appell til barns medopplevelsesevne.
Fra slutten av 1920-årene arbeidet H. i en lengre periode med glassmalerier. Disse er sikkert og dyktig utført i et tradisjonelt formspråk og tydelig preget av Wold-Tornes ånd.