Ifølge tradisjonen skal D. ha motsatt seg familiens ønske om å overta farens malerverksted, og fra tidlig alder satt seg som mål å bli kunstner. Noen akademisk skolering fikk han ikke. De første kjente arbeider av D. er tegninger fra 1789 i en naiv, barnslig stil. En altertavle for Edø kirke (nå i Kristiansund Museum) fra 1793 er signert D., men har ingen likhet med hans senere produksjon. I Trondheim skal han ha drevet med tegneundervisning, en beskjeftigelse han også drev med etter at han kom til Bergen.
D.s produksjon omfatter akvareller av norske folkedrakter, skutemalerier, landskaps- og byprospekter i gouache og akvarell, miniatyrportretter, karikaturer og mer håndverksmessige dekorasjonsoppdrag. Den sistnevnte del av hans produksjon er foreløpig lite kjent.
Hans tidligste tegninger av folkedrakter må stamme fra 1796–97. De er gjengitt i De Jong: Reizen naar Kaap de Goede Hoop, Ierland en Noorwegen, fra 1803. De kan ha vært utført på oppdrag av De Jong. Den engelske reisende Edward C. Clarke, som var i Trondheim rundt 1800, har også benyttet drakttegninger av D. som forlegg for kobberstikk i sin reiseberetning, utgitt i London 1819. Disse forestiller drakter fra Trøndelagsdistriktet, men også fra Vinger i Odalen, noe som kan tyde på at D. allerede før 1800 har foretatt en reise gjennom Østerdalen. Boka inneholder også et prospekt av Trondheim fra 1799, det er det eldste prospekt vi kjenner av D. Fra 1800 bodde han fast i Bergen og virket som tegnelærer, portrett og prospektmaler. Fra 1800–1810 kjenner vi hovedsaklig drakttegninger, de fleste fra Vestlandet. Disse ble brukt som forlegg for stikk i J. Senns verk, Norske Nationale Klædedragter, København 1812–15. Originalene har for en stor del gått tapt. Tegninger av vestlandske drakter som ikke er med i dette verket stammer antagelig fra tiden etter 1810, og utgjør størsteparten av hans draktbilder. Det eksisterer flere originalserier og kopier etter tapte originaler, som viser at draktakvarellene har vært populære i samtiden. Fra 1800 av fantes en økende interesse for norske folkedrakter blant turister, men også blant nordmenn som begynte å nære en spirende nasjonalfølelse. D.s originaler virker pålitelige i skildringen av draktene, men stikkene og kopiene etter dem er fattigere på detaljer og ofte forskjønnet. D. gjør seg også flid med utførelsen av bakgrunnens landskapsdetaljer, de enkle bygningene og attributtene i form av redskaper og annet figurene utstyres med. Enkelte av tegningene kan nærmest betegnes som genrescener. Etter 1810 spiller fargen en større rolle i hele D.s produksjon, og draktene males gjerne i sterke, rene farger. D.s drakttegninger har hatt betydning for senere arbeider. Litografen G.C.W. Prahl utgav en samlig litografier av norske folkedrakter etter tegninger av D. i årene 1827–30. J.Fr. Eckersberg benyttet seg av tegninger av D. som forlegg for enkelte av sine drakttegninger til Chr. Tønsbergs Norske Nationaldragter, Chr. 1852. En gjennomgående svakhet i D.s draktbilder er figurtegningen. Han mestret åpenbart ikke anatomien. Likevel er det kanskje som skildrer av mennesker han er mest interessant. Ikke minst i de store arbeidene der livet i Bergen brettes ut som på en scene, og i figurgruppene som inngår i byprospektene. Iblant fyller han forgrunnen med et mylder av figurer. Karakteristisk er Karnevalet i Bergen (1818) der om lag 500 personer opptrer. Alle samfunnsklasser er med, fra borgerskap til filleproletariat. I Sildefiskeriet ved Bergens Havkyst (1827) anvender han en tegneserielignende fortellerteknikk. Han viser fiskeriet i forskjellige stadier på forskjellige deler av billedflaten, fra venstre mot høyre. Fisken fanges inn, det handles med kjøpmannen, fiskeren kjøper bort pengene på øl. Slike billedberetninger av D. behøver ikke uten videre tolkes i moraliserende retning. D. fremstiller alle samfunnsklasser i et ironisk skjær. Hans kunder kan neppe ha unngått å spore satiriske trekk i hans verker. D. skildrer livet slik det utspilles på de offentlige plassene, fra det dannede selskaps omgangsformer til folkelig fyllebråk. Vi finner derimot få eller ingen skildringer av livet slik det utfolder seg i den intime privatsfære. Og det er karakteristisk at D. aldri greier å skildre personer som enkeltindivider med personlige særtrekk på en overbevisende måte. Han skildrer dem som typer. En av hans spesialiteter var fremstillingen av bergenske gatefigurer. Han skal også ha laget pornografiske tegninger, men disse synes å ha gått tapt. I Norsk Folkemuseum finnes en serie portretter av bønder og fiskere. De er i slekt med bondeskildringene i flamsk kunst på 1500-tallet.
D. har også malt interiører. De kan vise bønder benket til fest eller byborgere på apotekbesøk. Interiørene er stivt tegnet og figurene ordnet i rekke, som på en frise. I tegninger av dette slag kommer de provinsielle trekk i D.s kunst sterkest til syne. D.s prospekter inneholder foruten opplysninger om byggeskikker på landet og i byen, opplysninger om arbeidsredskaper, kirker, prestegårder, gjestgiverier, transportforhold, levemåte og folkeliv. Det gir dem en enestående kulturhistorisk verdi. Flere tegninger viser også at D. har øye for antikvariske monumenter som klosterruiner og bautasteiner. Det historiske utgangspunkt for D.s prospektkunst, later til å være Johan G. Mullers gjengivelser av bergensmotiver fra 1796 og fremover, foruten tradisjonelle topografiske prospekter i kobberstikk. Som landskapsskildringer er de skjematiske, men avspeiler tidens voksende interesse for naturen som et estetisk objekt. Hans byprospekter fra Bergen gir en enestående anledning til å studere et begrenset tidsavsnitt av byens historie med hensyn til folkeliv og bygningsmiljø. Foruten Bergen har D. skildret bl.a. Molde, Kristiansund, Ålesund, Stavanger, Trondheim, Alta, Torghatten, Svinesund og Surnadal. Materialet blir ofte brukt til å illustrere historiske verker m.m., og fyller ennå i dag en funksjon som praktisk anvendbar grafikk. D.s prospekter kan deles inn i noen hovedtyper. En av disse er de store, omfattende prospektene i tradisjonell topografisk stil. Landskap og bebyggelse betraktes i fugleperspektiv for å få plass til mest mulig. Dette er en form for kartlegging av et topografisk område. Bildene er alle strukturert over samme lest: Forgrunn med staffasje, mellomgrunn med detaljert beskrivelse av bygninger, bakgrunn med fjell og åser. Bakgrunnen er skjematisk, iblant får fjellene en bisarr utforming. Landskapet opptar ca. halve billedflaten, over det hvelver seg en høy himmel med små sommerskyer. En pendant til denne typen er prospekter der forgrunnen er oppfylt av skip, i mellomgrunnen bebyggelse langs havnen og i bakgrunnen fjell. Fartøyene er nøyaktig gjengitt og ofte kraftig fargelagt. Sjø og bakgrunn er holdt i gråtoner mot sort med sparsomme islett av farger. Bildene er ofte signert på begge sider av et våpenskjold med krone, tårn og tønne som hovedmotiv. En annen hovedtype utgjør de mindre ovale gouacher med motiver fra Bergen by. Disse tilhører hans kunstnerisk mest vellykte. De forskjellige plan er bedre integrert enn i de større arbeidene. Hans billedberetninger om produksjon og folkeliv i relasjon til naturmotiver kan betraktes som den tredje hovedgruppe. Det virker som D. bevisst har arbeidet i serier. Prospektene lar seg også gruppere i serier omkring utsiktspunkter. G.C.W. Prahl utgav i 1832–33 en av dem med motiver fra Bergens almenninger. En gruppe av akvareller fra 1826–27 tyder på at D. kan ha hatt i tankene en serie med motiver fra utsiktspunkter langs hovedveiene til og fra Bergen, muligens med tanke på litografisk utgivelse. Det finnes også en gruppe motiver hentet fra industribedrifter i Bergens omegn. Ideen til en slik systematisk kartlegging av utsiktspunkter og virksomheter kan han ha hentet fra L. Sagen og H. Foss i Bergens Beskrivelse, 1824.
Iblant hever D. seg over det skjematiske og ordinære, særlig i mindre arbeider, som i de små gouachene fra skipsverftet Bradbenken og Toldbodalmenningen fra 1820-tallet. Nevnes kan også Nordfar Stewnen i Bergen (1821) som viser jekter med tørrfisk på vei inn mot Vågen, og Ålesund med fjeldet Sukkertoppen (1827). Det siste hører til en gruppe på 51 akvareller hovedsaklig med landskapsmotiver, som ble funnet i et antikvariat i Paris ca. 1955. I alt kjenner vi dermed ca. 170 prospekter fra D.s hånd. Hans produksjon har trolig vært betydelig større.
I 1827 opprettet Georg C.W. Prahl en litografisk presse i Bergen. Han litograferte en rekke av D.s arbeider, men om D. fikk noen økonomisk kompensasjon av betydning for dette er ukjent. Ifølge familietradisjon førte Prahls virksomhet til at D. ble ruinert og levde under kummerlige forhold de siste år fram til han døde av slag i 1833. D. skal ha vært en beskjeden person, som selv betraktet seg som en ubetydelig provinskunstner. Hans prospekter har hatt betydning for J.C. Dahls ungdomsarbeider. Ifølge tradisjonen skal D. ha oppdaget Dahls talent og vært hans første lærer. Så sent som på 1850-tallet gjør impulser fra den lokale prospektmaler-tradisjonen i Bergen seg gjeldende i arbeider av Tycho Jæger og Johan Losting.
