C. var som medlem av en ansett og velstående familie i stand til å vie seg til sitt kunstnerkall uten at økonomiske eller andre forhold kom til å påvirke hans livsløp på en forstyrrende måte. Som ung seilte han i utenriksfart noen år, sikkert i første rekke for å se verden, og da han gikk i land for å bli kunstner, fulgte han sitt langsiktige mål med seig utholdenhet. Hans åndelige og kunstneriske nysgjerrighet og hans talent for vennskap med kunstnerkolleger var tidlig utviklet og holdt seg inn i en høy alderdom. C.s maleri fra 1860-årene betyr ikke så meget for vår bedømmelse av ham som maler. Det er uselvstendige etterligninger av Gude, som Norsk fiskerhytte 1864 hvor et velkjent komposisjonsskjema med et fiskerhus i mellomgrunnen til høyre og en fjordarm til venstre er brukt nokså mekanisk. Düsseldorf-tidens første høyromantikk er likevel her avløst av den jevnere og mer realistiske naturskildring som inntrer etter Gudes opphold i Wales 1862–64. I Fra Bergens Våg (1864) ser man igjen komposisjonsmaleren som bruker kontrasten mellom mørke og lyse partier bevisst. Disse bildene var sendt til kunstforeningene i Christiania og Bergen med henblikk på salg, og hans Måneskinn ved Kuxhaven (1866) var en bestilling fra Christiania Kunstforening. Det står i en særstilling i hans produksjon, med en dyster, romantisk stemning som minner om J.C. Dahl og fremfor alt om dennes elev K. Baade. Etter dette slår han om, og under oppholdet i Danmark ca. 1870 driver han et mer intimt naturstudium. Storm ved Arildsleie (1871) gir et utsnitt av en mer beskjeden natur. I København tar han for øvrig initiativet til et slags kostymeakademi i Vilhelm Kyhns malerstue, omtalt som "Hulekompagniet". Det var i virksomhet et par år 1870 - 72. Han knyttet samtidig et vennskap med Frits Thaulow som skulle vare livet ut. Fransk landsbykirke (1874, Nasjonalgalleriet, Oslo) innvarsler noe nytt hos C., studiene av det franske landskap og fransk kunst har begynt. Det er de litt eldre franske friluftsmalere, Camille Corot og Charles Francois Daubigny som han mest festet seg ved, og dessuten snømaleren Emile Breton. C.s produksjon i 1870-årene bør helst sees i sammenheng med utviklingen hos de svenske Parismalerne, da han kom til byen omtrent samtidig med dem og tilhørte deres krets. Han var for eksempel en venn av Carl Fredrik Hill og tilbrakte sommeren 1875 i Le Havre og Dordrecht (Nederland) sammen med Carl Skånberg og Frits Thaulow. Til å begynne med har hans kunst fra midten av 70-årene et litt famlende preg. Gran med sne (1875) er hans første snøbilde etter en Kristiania-vinter, men treet og landskapet står ikke i noe integrert forhold til hverandre. Fra Fra Holbergsalmenningen, Bergen (1875, Bergen Billedgalleri) og Bryggen i Bergen (1876, Nasjonalgalleriet) er interessante forsøk på å gi realistiske utsnitt fra bylivet, og figurbehandlingen virker bevisst naivistisk. I bryggebildet merker man også en tendens til å legge vekt på de enkle, geometriske former som ligger bak arkitekturen. Impresjonistene trådte fram med sin første fellesutstilling i 1874, og C. kan meget vel ha sett bilder av dem allerede da, men i 1877 malte han flere motiver hvor teknikken er brukt bevisst. Først Det gamle rikshospital (1877, Oslo Bymuseum), et snømotiv med disig byatmosfære, dernest Fra Fisketorvet i Bergen (1877), betegnet på lerretet som "une impression", som med sin menneskevrimmel minner om Monets bybilder. Impresjonismen ligger her mer i motivene enn i den spesielle fargeteori med komplementærfarger, som neppe kan ha interessert ham så meget. I et annet motiv, Fra Sukkerhusbryggen, Bergen (1877, Nasjonalgalleriet) ser man også mindre til det impresjonistiske. I åpenheten for de nyeste teorier har det vært om å gjøre for ham å finne hjelpemidler til å bringe hans egen kunst fremover. En rekke vakre sommerlandskaper fra 1879 viser hvor dypt han trengte inn i friluftsmaleriet, i Corots ånd, men også inspirert av impresjonismen, Byport i Moret (1879, Nasjonalgalleriet), Fra Moret-sur-loing, Sommerlandskap med høns, Fra Grez .
Det må ha vært problematisk for ham å skulle omplante disse lærdommer på norsk grunn, og i en rekke år spilte han ingen offisiell rolle i norsk kunstliv. Bildene kom ikke fram til publikum. Fra Lilletorvet, Kristiania (1880, Oslo Bymuseum) og Botsfengslet (1882) innbyr til sammenligning med F. Thaulows snøbilder fra samme tid. De er mindre virtuose og har færre koloristiske virkemidler enn Thaulows Kristiania-motiver, men gjør det samme momentane inntrykk som disse. Selv om det tok sin tid før resultatene viste seg, så var naturligvis 1880-årenes friluftsnaturalisme den rette grobunn for C.s modne kunst. I 1885 trådte han fram med en viss tyngde på Høstutstillingen for første gang, og året etter fant han Lillehammer og Mesna-elva, som skulle bli hans spesielle område. I et bilde som Nysne om våren (1886), ser man at denne maler er fransk inspirert, men også at bildet går naturlig inn i en spesiell norsk landskapstradisjon fra 80-årene. Det er komponert på samme måte som Gerhard Munthes "bekkedaler" og Frits Thaulows "Elv" fra 1886. I Haugsfossen (1886) velger han Thaulows berømte motiv, men her begynner selvstendigheten å gjøre seg sterkere gjeldende. Han velger et nærmere utsiktspunkt og bildet blir mindre dynamisk. Derimot gir breddevirkningen og samspillet mellom vannet og broen anledning til å vise en større plastisk følelse. Som et av hans første typiske Mesnabilder er det naturlig å nevne Etter solnedgang, Mesna (1888, Nasjonalgalleriet) med sitt strømmende vann, sine kulper og sagbruk. I et bilde som dette eller Den gamle stampe (1888, Nasjonalgalleriet) fra samme år kan man ikke her tenke seg landskapet redusert eller endret. Det er ikke det rinnende vann i seg selv, men snarere samspillet mellom dette og landskapet som opptar maleren. I Fra Mesnaelvens utløp (1888, Nasjonalgalleriet) markerer breddeformatet elvas samspill med Mjøsas islagte flate i bakgrunnen. Fra Sandvika (1889) er et vintermotiv fra Løkke bro mot Kolsås, som med sitt omhyggelige motivvalg, sin klare redegjørelse for landskapets former og sin fornemme koloritt i grønt, grått og hvitt kan tjene som et typisk eksempel på hans malemåte ved overgangen til 1890-årene. Det viser også at hans naturalistiske stil nå skiller seg ut fra impresjonismens syn på farge og strøk. Det ser man om man sammenligner med C. Monets behandling av det samme motivet fra hans Sandvika-opphold i 1895. C.s Mesnamotiver når sitt høydepunkt i Ved Mesnas utløp (1891, Nasjonalgalleriet). Etter dette skjer det ingen vesentlig forandring i hans stil. Man kan peke på Lillehammer kirke (1891) med de enkle, rettlinjete former, det vakre Nysne (1892, Nasjonalgalleriet), og fra hans seneste tid April (1909, Bergen Billedgalleri) og Åretta, vårvinter (1912). I de siste par bildene er det tendenser til en åpnere og friere landskapsbehandling og det strømmende vannet får mindre å si. C. tilla sitt sommerarbeide mindre betydning, og han maktet ikke etter hjemkomsten å formidle de koloristiske inntrykk fra en levende, grønn natur på samme måte som han kunne behandle vintermotiver. Likevel har mange av sommer- og høstmotivene stor interesse ved de inntrykk de gir av arbeidet med formen. Man kan se det i en fordringsløs studie som Åretta bro, sommer (1887), eller det større Sommerbilde Florø (1887, Nasjonalgalleriet) eller Myr efter solnedgang (1896). Et bilde som Fra Sandvikselva har også koloristiske kvaliteter.
Man har diskutert om hvorvidt C. i første rekke var impresjonist eller opptatt av det konstruktive, men dette har neppe så stor interesse. Viktigere er hans konsekvente friluftsmaleri og hans forkjærlighet for vintermotiver, som gjør ham til vår første helårs friluftsmaler. Det har liten betydning at han tilfeldigvis startet som düsseldorfer. Riktignok skal hans tidkrevende og vanskelige teknikk med mørk undermaling, deretter overmaling og sliping av lerretet stamme fra denne skole, men når han holdt fast ved dette, må det ha vært fordi det passet hans malemetoder. I 1890-årene ble han litt opptatt av det kunstindustrielle, og tegnet en del vevnadsmønstre (fra 1896). Helt fram til 1912 tegnet han slike mønstre til Agnes Eide, som satte dem i produksjon på gården Vik i Sørflatanger. Han solgte også noen mønstre til Den Norske Husflidsforening i tiden 1898 - 1900. Stilistisk sett bygger de på G. Munthes dekorative stil, men bruken av planter og dyr er mer naturalistisk preget. Han interesserte seg for John Ruskin og planla å gi ut hans "Political Economy of Art" på norsk (1903).
I norsk kunstmiljø betydde C. atskillig allerede i 1870-årene, men hans rolle som formidler av interessante og avanserte tanker på kunstens område på den tid er vel ennå ikke tilstrekkelig utredet. Fra midten av 80-årene stod han E. Werenskiold og G. Munthe nær, og var i det hele tilknyttet "Lysakerkretsen". Fra ca. 1902 knyttet han et varig vennskap med Zahrtmann-elevene Lars Jorde, Wilh. Wetlesen og Alf Lundeby. De holdt til på Lillehammer om vinteren og reiste gjerne sammen i sommertiden. Av den omfangsrike korrespondanse som er bevart mellom disse venner fremtrer C. unektelig som den ledende kraft og personlighet. Man har også talt om en "Lillehammerskole" i norsk maleri, men selv benektet C. at noen slik skole fantes, og de yngre malere kan jo heller ikke kalles elever av ham. Han hadde ingen elever, og påtok seg ingen offisielle verv i norsk kunstliv. Det er likevel få malere som har hatt en slik grunnfestet posisjon blant sine samtidige. Hans verk har også holdt stand mot tidens omvurderinger. På grunn av sin langsomme malemåte og manglende interesse for å selge består hans samlede verk av kun ca. 225 til dels små lerreter.