E. tilhører det første kull av Revold-elever som manifesterte seg på De 7 unges utstilling i Kunstnerforbundet i 1926. Hans bilder er sjeldne i norsk sammenheng: på en overbevisende og ekte måte arbeidet E. i en romantisk-naivistisk stil. Han lar seg gruppere sammen med malerkameratene Søren Steen-Johnsen, Reidar Aulie og Willi Midelfart. Forbilder som Albin Amelin og Sven Erixson er det naturlig å nevne; likeledes hans lærer Otte Skøld. Fjernere, men ikke uten betydning for hans kunstneriske legning, var Per Krohgs fortellerglede og Henrik Sørensens engasjement.
E. har malt så vel dyptfølte religiøse bilder (Kristus som barn i tempelet 1931, og Drøm 1933 Nasjonalgalleriet) og "tendenskunst" (Pianoet hentes 1933). Av større arbeider må altertavlene i Todalen kirke og Rauland nye kapell (1954) nevnes.
Sett med akademiske øyne virker E.s kunst "klosset"; men det som kan synes å være en svakhet, er dette maleriets fascinerende styrke. E.s lyriske bilder virker gjennom en egenartet, dus koloritt. Dype, glødende sekundærfarger (Fra jernbanestasjonen, 1935) er med årene blitt lysere, men uten å miste sin evne til å gi bildene preg av drøm. Hans kunst oppnådde raskt en konsistens som selv ikke en så streng skole som Georg Jacobsens kunne rokke ved (Taleren er en større komposisjon etter G. Jacobsens kunstteori).
