B. var assistent ved Statens veivesen og Statens jernbaneanlegg 1891–97; førsteassistent ved Kristiania Opmålingsvesen 1897–1903; konstituert reguleringssjef i Kristiania 1903–05(06?); sekretær i Kristiania Reguleringskommisjon 1905(06?)-08. Etter 1.april 1908 var han privatpraktiserende teknisk konsulent.
B. var en banebryter i norsk reguleringskunst. I foredrag i Polyteknisk forening og Den norske Ingeniør- og Arkitekt Forening 1905, og i en artikkel i Teknisk Ukeblad 1906 satte han kommunens reguleringspolitikk, som han kjente innenfra, i krasst relieff. B.s slagkraft lå i påvisningen av at de brede, hensynsløse linjaltraseene over kartet bare førte til enorme utgifter for kommunen, f.eks. nivelleringen av Gabels gt.: 96 000 kr, til ulempe for grunneierne og til forarming av bybildet. Derimot ville regulering etter moderne tyske prinsipper, underordnet de topografiske forhold og reelle behov, bli billigere, gi bedre utnyttelse av grunnen, og skape et triveligere bybilde. B. sluttet seg her til wieneren Camillo Sittes ideer, byplanmessig systematisert og praktisert av f.eks. Karl Henrici i München. Estetisk søkte denne retningen å oppnå konkavitet og sluttethet i gate- og plassrom, også der hvor lange og rette perspektiver var hensiktsmessige. B. var den første som på dette grunnlag roste Karl Johans gate mellom Egertorget og Slottet. B.s fritalenhet kostet ham en karriere i Kristiania kommune. Men om han dermed i bare mindre grad fikk gjennomført sin slyngede linje, f.eks. i Vallegata, skapte artiklene og foredraget kraftige ringvirkninger. Og som jurymedlem i et stort antall reguleringskonkurranser, et nytt fenomen som han hadde vært med på å fremtvinge, kom han til å øve sterk innflytelse på den videre utvikling. Her kan nevnes konkurranser om reguleringer i Trondheim, Drammen, Tønsberg, Skien, Tøyen, Ullevål og Hammersborg, de tre siste i og ved Oslo. Som selvstendig praktiserende reguleringsingeniør var han virksom over hele landet, bl.a. ved Nedre Vold og Fornebu i Bærum, Hamars utkant og Berlevåg.