Antagelig har F. hatt læretid i Nederland etter karakteren i hans arbeider å dømme. Det er også dokumentert at han har hatt kontakt med kunstnerkretser i Amsterdam. I 1651 fikk han således fullmakt til å ta imot en arv i Norge på vegne av Christina Duyster i Amsterdam. Hun var søster av maleren Willem Duyster og gift med maleren Symon Kick. F. har signert de fleste av sine arbeider med karakteristisk EF og man har på dette grunnlag kunnet påvise et stort oeuvre fra hans hånd. De eldste signerte arbeider av ham er datert 1641, de seneste 1657.
Det er først og fremst som portrettmaler han har hatt betydning, men han har også utført noen altertavler og epitafier samt ett profant oppdrag, maleriet av Halsnøy kloster.
I portrettene er han først og fremst influert av hollandsk portrettkunst, i en nøktern stil, med en sikker personkarakteristikk og en gjennomarbeidet teknikk. Han har også malt barneportretter som viser at han hadde utpreget evne til å fange inn det typiske ved barneansiktet. De fleste av hans separate portretter har nøytral bakgrunn som gir en kjølig helhetsvirkning sammen med draktenes farger, som gjerne er i sort-hvitt, gråblått og grått. Til dels bruker han brunt og dempet grønt.
De eldste sikre portretter er malt i 1641 og fremstiller sokneprest Erik Nordal og hustru i Leikanger kirke samt en ukjent yngre mann i Innvik kirke. Presteparet er utmerket karakterisert, spesielt kvinneportrettet med det skulpturale, benete ansiktet og det direkte blikket. Mannsportrettet i Innvik er elegant, men mer overfladisk med hensyn til personkarakteristikken. Holdningen er akademisk poserende. Han holder en bok i hånden som tyder på teologisk dannelse. Bakgrunnen er nøytral med lysning ned over mannens hode. Et kvinneportrett i Innvik kirke (1645) av F. er tydeligvis utført som pendent til mannsportrettet, med tilsvarende lysning bak hodet. Det er nydelig gjennomarbeidet, overhodet ett av F.s beste portretter. Drakten er omhyggelig utført, både når det gjelder den skinnende brokaden i kjolen og det florlette stoff i forkle og halslin. Muligens dreier det seg om idealiserte portretter av presteparet Bendix Friis og Agnete Gabelsen, slik tradisjonen beretter. Fra 1643 kjennes fire portrettet fra F.s hånd, to i Stranges stiftelse, Bergen, og to i Mariakirken, Bergen. Portrettene i Stranges stiftelse gjengir borgermester Ove Jensen og hustru Karen Mauritsdatter Bostede. Borgermesteren er staselig poserende med en hånd i siden. Hustruen er mer anonym. Svakest i dette arbeidet er gjengivelsen av hendene.
Portrettene i Mariakirken, som forestiller Johan Mestmacher og Hans Bonhoff, er innfelt i to store epitafier som ble gitt 2. feb. 1643. Personene er karakterisert på en svært nærgående måte, Mestmacher som fetladen, godmodig, Bonhoff som elegant, spinkel, med nesten nervøse håndbevegelser. Hendene er gjengitt i overraskende forgrovet realisme. Fargeholdningen er enstonig gråbrun, mens de religiøse scener i epitafiene har rikere fargebruk. Fra 1640-årene, antagelig fra 1647 eller noe senere, er epitafiet fra Innvik kirke (Historisk Museum Bergen) over sokneprest Gabelsen med hustru, datteren Agnete, svigersønn Bendix Friis og barnebarn, det ene dødt som spedbarn. Mellom kvinnene er et senere tilføyd mannsportrett, antagelig Agnetes andre mann, Absalon Jørgensen Beyer som hun ektet 1650, malt av en annen kunstner. Sokneprest Gabelsen døde 1647 og hans milde portrett er antagelig posthumt. Kvinneportrettene og Friis' portrett er suverent malt med realistiske virkemidler. Personenes hender viser igjen de grove, nesten fortegnede effekter. Bakgrunnen er pompøs med søyler, draperier og utsyn mot himmel.
Noe yngre, muligens fra omkr. 1650, er epitafiet i Ulvik kirke over sokneprest Thomas Samuelsen Uro (eller Due) med hustru Anne Rasmusdatter og deres barn. Personene virker her mer anonyme enn i Gabelsen-epitafiet, men sokneprestens røde arbeidsnever er gjengitt på velkjent måte. Bakgrunnen har arkitektur og draperier og er ytterligere beriket med store, løvrike trekroner, hvor bladene er malt med raske strøk. Fra 1650-årene er det to portretter i Hassel kirke av F.s svoger sokneprest Jens Chr. Bloch og hustru Maren Hansdatter Blix.
De seneste av F.s arbeider som er registret, er to portretter fra 1657, malt på tre, tidligere i Stadsbygd kirke. Det dreier seg om helfigurportretter av sokneprestene Hans Samuelsen Schrøder og sønnen Otto Hansen Schrøder. Farens portrett er antagelig posthumt og temmelig løst og overfladisk. En kopi av sønnens portrett, malt på lerret, tilhører Bergens Domkirke (nå på Domkirkens kontor).
Det er også andre portretter som er attribuert til F. men som synes å være mer tvilsomme. Det gjelder bl.a. portrettene fra 1633 av sokneprest Miltzow og hustru i Voss kirke.
I 1656 utførte F. et maleri av Christian IV på lit de parade (Bergen Billedgalleri). Kongen ligger i brun fløyelsdrakt med røde sløyfer på et blått fløyelsklede og med blågrønt draperi i bakgrunnen. Komposisjon og farger svarer helt til et maleri fra 1648 på Wedellsborg Slot i Danmark, muligens malt av Berent Hillwaerts, og det er mye som taler for at F. har sett det originale maleri. I 1656 har F. også utført maleriet av Halsnøy kloster (Skokloster, Sverige), som er blitt karakterisert som Norges første landskapsmaleri. Maleriet var antagelig utført etter oppdrag av Otte Krag som eide Halsnøy kloster i årene 1646–51. Som Einar Lexow formoder, er maleriet trolig kommet til Skokloster som krigsbytte.
F. har også beskjeftiget seg med kirkelige motiver. Her benytter han utelukkende Rubensstikk som forlegg. Tre av disse malerier er i Mariakirken, Bergen. To av dem inngår i de nevnte epitafier fra 1643 over Johan Mestmacher og Hans Bonhoff. Mestmacher-epitafiet har fremstilling av kongens tilbedelse, malt på grunnlag av S.A. Bolswerts stikk etter Rubens' maleri fra 1626-27 i Louvre. Bonhoff-epitafiet har fremstilling av Herodias som mottar Døperens hode på et fat, en komposisjon som er en variant av Rubens' maleri av Kyros' død. Begge maleriene er raskt og overfladisk utført. Mer gjennomarbeidet er det tredje maleri i Mariakirken, som har tilhørt Volcker-epitafiet. Dette har tidligere vært datert til 1640, men er muligens først utført i forbindelse med at Volcker forlot Bergen 1650. Komposisjonen går tilbake på Rubens' maleri fra 1617–19 i St. Jean i Mechelen. Det er F.s beste kirkelige maleri, med varm, gyllen helhetstone, men tåler likevel ikke sammenligning med originalen.
Alterbildet i Voss kirke, som F. har signert 1642, viser en utvidet komposisjon på grunnlag av Rubens' maleri "Lansestikket" i katedralen i Antwerpen. Fargeholdningen er grå-gråfiolett.
Altertavlen i Ølve, signert 1644, gjengir oppstandelsen etter Rubens' maleri i Antwerpen, på grunnlag av S.A. Bolswerts stikk. Fargeholdningen er her varmere, med mer av gyllenbrunt. Maleriet er ellers utført med en noe overfladisk rutine.
I 1651–52 stafferte F. altertavlen i Skjerstad kirke i Salten, men denne er gått tapt. Gjennomgående er F. svakere i sine kirkelige malerier enn når det gjelder portrettene, og ingen av dem kan tas til inntekt for at han noen gang har sett originalene. Og for portrettenes del har han gjennomgående mer av hollandsk nøkternhet og realisme enn av flamsk frodighet.
I tillegg til de autentiske malerier av F. er det diverse som er blitt tillagt ham i tidens løp. Før disse er nærmere undersøkt, bl.a. ved tekniske analyser, har det liten hensikt å føye dem til F.s oeuvre.
Bortsett fra en del svakheter i F.s maleri, så som en del overfladisk rutine, er han den mest betydelige maler i vårt land i 1600-årene.
