L. arbeidet fra 1877 til 78 som assistent hos arkitekt Tidemand, deretter hos stadskonduktør Georg Andreas Bull i Kristiania, før han i 1878–81 var arkitekt ved statsbanenes anleggskontor. Fra høsten 1880 var han lærer i frihåndstegning ved Den kgl. Tegneskole, i perioden 1885 - 90 også førstelærer i tegning ved den kvinnelige industriskole i Kristiania. L. drev privat praksis fra 1883. Han var bygningsinspektør i Kristianias østre distrikt 1890 - 98, og hovedstadens stadsarkitekt fra 1898 til 1920.
L. var jernbanearkitekt i en periode med rik anleggsvirksomhet, og fikk allerede i starten av sin karriere en stor selvstendig produksjon. Han tegnet en rekke jernbanestasjoner på øst- og Vestfoldbanene, noen som individuelt utformede bygninger, andre i form av typetegninger delvis basert på tilsvarende av arkitekt Peter Blix. L.s stasjonsarkitektur illustrerer særlig godt spennvidden i de Hannover-utdannede arkitekters formuttrykk. Hans største arbeid for jernbanen er stasjonen i Trondheim (1881), en pusset to-etasjes nyrenessansebygning med tre-etasjes midtparti og fremspringende sidefløyer. Fasadeutstyret røper L.s skolering i klassisk arkitektur. Gavlene f.eks. er utformet i analogi med antikkens templer. Larvik stasjon (1881) er langt mindre, men har en nær beslektet fasadedekor. L. kunne også fabulere fritt over middelaldermotiver som i den gamle Jernbanestasjonen i Bergen (ca. 1882, revet 1976). Han bygde her opp fasaden på den pussede to-etasjes bygningen med to store siderisalitter og en midtrisalitt. Disse er kronet av steile gavler, de store var utstyrt med trepassvinduer og det midterste med et sirkelformet vindu. Alle de øvrige vindusavslutninger var buete, og vinduene var lagt i nisjer for å øke fasadens lys- og skyggevirkninger. Samme fasadeoppbygging benyttet han i Sandefjord stasjon (1881), men denne bygning ble oppført i tre. Med sitt utkragende tak og rike, gjennombrutte gavldekor har bygningen et umiskjennelig preg av sveitserstil. Til tross for det kvalitativt høye nivå på L.s jernbanearkitektur, var det seieren i konkurransen om Uranienborg kirke (1880, ferdig 1885) som betød hans gjennombrudd som arkitekt. Her gav tomtens beliggenhet mulighet til å skape en himmelstrebende nygotisk langkirke med meget nøkterne arkitektoniske virkemidler. Nøktern er også hans Osvangsæter ved Savalen (før 1886), der han slutter seg til eldre norsk profanarkitekturs formspråk ved å tegne en laftet to-fløyet bygning, men med sterkt fremspringende tak. Den en-etasjes del har en åpen sperrestue; i to-etasjes delen lar han stokkendene i de øvre omfar skyte fram for å bære taket over gavlsidens åpne sval. Vesentlig rikere i sitt utstyr er Holmenkollen Sanatorium (1894) som representerer en annen retning i arbeidet med å skape en nasjonal stil i trearkitekturen. Til tross for at dragehodene mangler, må bygningen sies å være et sentralt verk i norsk dragestilsarkitektur. Tre selvstendige fløyer er bundet sammen og bygningskroppene er utformet slik at de øvre etasjer er utkraget. Bygningen krones av en stavkirkeimiterende takrytter. L. tegnet anlegget etter å ha vunnet en arkitektkonkurranse der de deltagende arkitekter selv foretok juryeringen. L. er tilskrevet en rekke bygninger i sin tid som stadsarkitekt. Flere av disse, som f.eks. Ila skole, er i en tidstypisk nordisk nybarokk. L. var en arkitekt med stort repertoar, og han var en sentral figur i hovedstadens arkitektmiljø i tiårene før og etter siste århundreskifte.