G. vokste opp som en av ti barn på gården Grimdalen i Skafså øverst i Telemark. Hun begynte tidlig å tegne og male litt, og som 18-åring var hun en tid hos Gro Kvipt i Fyresdal og lærte rosemaling og treskurd. Høsten 1922 tok hun mot til seg og søkte opptak på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. En halv-dags huspost hjalp henne økonomisk gjennom alle tegneklassene. Etter råd fra skolens direktør Henrik Bull begynte hun så i modellerklassen, og i 1926 kom hun inn på Kunstakademiet. Hun debuterte på Vårutstillingen 1927 med en byste av Elliot Kvalstad, og året etter deltok hun med Gaupe. Hennes første bestillingsverk, noen bjørnunger for Tilla og Otto Valstad, ble den første av en rekke stadig skiftende fremstillinger av det G. kalte "det godslege skogsdyret med dei plirande augo i den bufslege skallen". Samværet med husdyr på gården hjemme og gjeterlivet i skog og mark, hvor hun møtte ville dyr, hadde gitt henne motiver for livet. "Dyri med sin formfagre skapnad og dei plastisk mjuke rørslone seier meg så mykje om den ekte og opphavelege livsgleda". Hun arbeidet seg fram til en fullgod form for den iboende kraft i den kluntete bjørnekroppen og smidigheten og livligheten i de mindre dyrefigurene. Til Valstads i Asker laget hun bjørn- og ulvegrupper, ørn, rev og den første studien av hestehodet. Fra 1928 var hun fast med på Høstutstillingen, og i 1931 kjøpte Nasjonalgalleriet den lille bronseskulpturen Gjenta på hesten. I 1930 hadde hun et kort opphold i København, og i 1933 fikk hun Houens legat og kunne dra dit igjen, denne gangen for å studere dyrene i zoologisk have. Hun arbeidet på atelieret hos prof. Einar Axel Utzon-Frank og laget bl.a. Hylende ulv (Moss). Fra København drog hun videre til Italia Milano, Bolzano, Venezia, Firenze og Roma. Uventede tilskudd fra kunstinteresserte og en bystebestilling reddet økonomien. Siste lange studiereise gikk i 1935 via Tyskland til Italia og Hellas. I 1937 deltok hun på Verdensutstillingen i Paris.
Etter et bestillingsarbeide på Kristusfigur til Det nye krematoriet i Skien tok G. fatt på utkastene til konkurransen om utsmykningen av Rådhuset i Oslo. I 1938 vant hun første premie, til publikums og sin egen store overraskelse. Under hele krigen arbeidet hun på de tildelte oppgavene. I 1947 var Dyrefontenen ferdig i granitt, med i alt 16 dyrerelieffer og fiskemosaikk i fontenebunnen. Det enhetlige og dekorative i de sterkt stiliserte dyrefigurene får en kraftig kontrast i den tunge rytmen i Tømmerfløtere, det fem meter brede relieffet på veggen bak. Begge verk har en forenklet og klart disponert form. Til Oslos 900-årsjubileum i 1950 var den fem meter høye rytterstatuen av Harald Hardråde (16 tonn lys granitt) på plass oppe på vestveggen. Den skaberakk-dekkete hesten gir statuen den stramme forenkling som kreves til Rådhusets strenge mursteinsarkitektur. Samme år ble G. tildelt H.M. Kongens fortjenestemedalje i gull. I 1951 ble monumentet over Magnus Brostrup Landstad reist i Seljord. Her er det dikterprestens ornat, sammen med den lette stilisering av mann og hest, som skaper den monumentale helhet. Samme år ble Tømmerfløter (bronse) reist i Sarpsborg og i 1960 monumentet av dikterpresten Anders Hovden i Ålesund, også i bronse. Den siste er mer tradisjonelt beskrivende, figuren avbildet med frakken åpen, i motbør, men trygg og dynamisk. Håkon den gode, reist på Fitjar, Stord i 1961, er stor, forenklet og frontal. G.s spesialitet var imidlertid de mange bjørnefigurer. Fra utstillingen i Petit Palais i Paris i 1954 ble en Sittende bjørn innkjøpt av nordmenn som gave til Paris kommune og plassert i Bois de Boulogne. Hennes dyreskulpturer vant alminnelig anerkjennelse og fant veien til Nederland, Frankrike, USA, Danmark, Sverige og England. I sine mange portrettbyster fulgte G. et mer tradisjonelt naturalistisk formspråk, og de beste av dem viser fine karakterstudier. Her kan nevnes bysten av Gunnhild Grimdalen, kunstnerinnens mor, fra 1933, Far min, i kollosalformat, fra 1934 og Tilla Valstad fra 1936, alle i bronse. Et populært arbeide ble også den lille frysende piken på Indremisjonens bøsser, Piken med svovelstikkene, (1953).
I 1959 fikk G. kunstnerlønn og til sin 60-års dag ble hun hedret med festskrift med 2000 gratulanter. G. hadde et svakt hjerte som flere ganger resulterte i alvorlig sykdom og tvang henne til måneders hvile og rekreasjon, siste gang et halvt års opphold i Spania i 1960. Med arven fra det tradisjonsrike Telemark og sin dype religiøsitet og genuine arbeidsglede skapte hun seg en særpreget plass i norsk skulpturhistorie. Ved hennes død i 1961 var allerede en rekke avstøpninger av hennes største arbeider samlet på Skafså, og i 1964 begynte man en landsomfattende innsamling, som sammen med tilskudd fra kommune og stat, skulle skaffe penger til skulpturhus og restaurering av de eldste bygninger på slektsgården. I 1973 kunne det første byggetrinn av Anne-Grimdalenmuseet innvies.
